Refleksjoner etter Afrika-turen

(4.9.22) Uganda – tre uker siden.

Det var de første dagene på øst-Afrika-turen. Fra starten ved ekvator ble det kilometre på øyer i Lake Victoria. Kombinasjonen av båt og sykkel ga nye opplevelser, fra krokodilleøya deg egg lå gravd ned i sanda og mye spor viste at mødrene holdt kontroll til øyer der dessverre fattigdom og sult kom tett på. Opplevelsene både mange og utfordrende, men nesten uten unntak, folk som viste glede over å møte deg. Uganda ble kåret til verdens mest velkommende folk, det er lett å forstå.

Øy-opplevelsene hadde sin ende, og nok en gang passerte vi Nilens kilde på langt mer trafikerte veier mot Busia og Kenyas grense. Bård skulle få logget nytt land i passet , og vi skulle få oppleve kenyanernes reaksjon på godt og vondt denne president-valgdagen vi ankom grensebyen.

Som alltid ble det hyggelig prat med de alltid tilstedeværende, blide trafikkpolitiey, sjølveste sjefen på Kalangala, som var mest opptatt av tips om jobb til datteren, det er en annen historie.

Verre var det at sykkel 1 brøt sammen allerede første dagen med fastlåst bakhjul og deler som forsvant for godt, heldigvis uten skade på syklist John. Og på minutter var «halve» øya det for å hjelpe til, stor innsats om enn resultatet ble magert. Men vi fant ordninger, utfordringer er til for å bruke kreativitet og nye tenkemåter, da går det alltid bra.

Og tenk at for tre uker siden syklet vi gjennom Tanzania, hadde nok aldri trodd jeg skulle komme til berømte Serengeti Nasjonalpark på to pedaldrevne hjul. Der fikk vi da heller ikke sykle gjennom parken. Det var ikke løvene vokterne fryktet mest ville plage oss, heller elefanter og gamle grinete bøfler. Uansett, vi kjempet ikke hardt for den opplevelsen, det var nok spennende nok med overnattingen i telt i Serengeti Ikoma der apekatter forsøkte seg på glidelåsene om natta mens vi hørte løvene brøle lenger unna.

Om vi opplevde topp kvalitet på normalveiene i Tanzania for oss syklister, med brede veiskuldre, var den angivelige bilveien gjennom Serengeti helt på grensen for vår «ordinære» følgebil. Det gikk i sykkeltempo, og knapt nok det i time etter time.

Overrraskende, men interessant var møtet med «Olduvai Gorge» – et av de mest kjente arkeologiske utgravingene på denne planeten, og også kjent som «Cradle of humankind» der 1,8 millioner år gamle hodeskaller skal bevise at vi er egentlig afrikanere alle sammen. Kanskje er det gener derfra som har slått ut på enkelte av oss?

Spennende var det i alle fall, litt av en opplevelse på en sykkeltur som startet i ti kuldegrader 1. april på Veitastrond – har blitt mange opplevelser på den turen!!

Del på sosiale medier

Leave a Comment